Hvilken diett for å gå ned i vekt? Hva 48 randomiserte studier viser

De store diettfamiliene, fra de mest karbohydratfattige til de mest fettfattige, gir alle vekttap, og forskjellene mellom dem forblir små. Det er konklusjonen i en nettverksmetaanalyse av 48 randomiserte studier med 7 286 deltakere (Johnston et al., JAMA, 2014). DIETFITS-studien gikk deretter til direkte test, med 609 voksne fulgt i tolv måneder: 5,3 kg gjennomsnittlig tap ved fettfattig kost, 6,0 kg ved karbohydratfattig kost, en forskjell som ikke er signifikant og som verken genetikken eller insulinet forklarer (Gardner et al., JAMA, 2018).

Hva metaanalysen av 48 studier sammenlignet

De 48 studiene som Johnston et al. samlet, kommer fra 59 publikasjoner, hentet fra 6 databaser, og omfatter 7 286 voksne med overvekt eller fedme, en kroppsmasseindeks på 25 og mer (Johnston et al., JAMA, 2014).

Hver studie beholdt sin populære diett eller dietter, uten faglig oppfølging, mot en annen kostholdsmetode eller mot ingen diett; oppfølgingen varte i minst tre måneder, og vekten ble målt etter 6 og deretter etter 12 måneder (samme kilde).

Den samme dietten dukket sjelden opp i flere studier, noe som gjorde enhver direkte sammenligning vanskelig. Nettverksmetaanalysen omgår hindringen: den kobler diettene parvis, der hvert ledd støtter seg på studiene som stilte dem mot hverandre (samme kilde).

Mot ingen diett nådde vekttapet 8,73 kg etter 6 måneder ved karbohydratfattig kost, mot 7,99 kg ved fettfattig kost; etter 12 måneder samlet begge familiene seg rundt 7,3 kg (samme kilde).

Modellen tallfester også virkningen av atferdsstøtte, 3,23 kg etter 6 måneder mot 1,08 kg etter 12 måneder, og av trening, 0,64 kg mot 2,13 kg (samme kilde).

Små forskjeller mellom navngitte dietter

Den største forskjellen mellom to navngitte dietter nådde 1,71 kg: etter 6 måneder lå Atkins-dietten foran Zone-dietten (Johnston et al., 2014).

For forfatterne er vekttapet oppnådd med det ene eller det andre karbohydrat- eller fettfattige kostholdet signifikant, og forskjellene mellom navngitte dietter forblir små (samme kilde).

DIETFITS-studien: to dietter, tolv måneders oppfølging

DIETFITS rekrutterte 609 voksne fra 18 til 50 år, uten diabetes, med kroppsmasseindeks mellom 28 og 40. Randomiseringen fordelte disse frivillige mellom et sunt fettfattig kosthold og et sunt karbohydratfattig kosthold (Gardner et al., JAMA, 2018). Studien foregikk på ett enkelt sted, og rekrutteringen strakk seg fra 2013 til 2015 (samme kilde).

Oppfølgingen skilte seg ikke mellom gruppene: 22 gruppesamlinger fordelt over tolv måneder, ledet av undervisere, med samme kurs: den versjonen av dietten som er mest mulig å holde på sikt (samme kilde).

Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige vekttapet 5,3 kg i den fettfattige gruppen og 6,0 kg i den karbohydratfattige gruppen. Mellom dem var forskjellen på 0,7 kg ikke statistisk signifikant (95 % konfidensintervall: -0,2 til 1,6 kg). Inntaket som faktisk ble nådd, skilte seg langt mer: 48 % karbohydrater på den ene siden mot 30 %, og 29 % fett mot 45 % (samme kilde).

481 av 609 deltakere, altså 79 %, fullførte oppfølgingen, og de 18 registrerte uønskede hendelsene fordelte seg jevnt mellom gruppene. Lipidprofilene og blodtrykket bedret seg i begge grupper; LDL-kolesterolet økte i den karbohydratfattige gruppen (samme kilde).

Variasjonen mellom individer oversteg langt forskjellen mellom gruppene: fra 30 kg tapt til 10 kg tatt på i hver gruppe, altså en spredning nær 40 kg (samme kilde).

Verken gener eller insulin skilte diettene

Det gjensto et spor som tidligere arbeider hadde fulgt: avhenger den riktige dietten av den enkeltes profil? Studien testet to markører, en genetisk profil bygget på tre polymorfismer, og insulinnivået målt tretti minutter etter en glukosebelastning. Ved starten bar 40 % av deltakerne profilen som knyttes til fettfattig diett, og 30 % den som knyttes til karbohydratfattig diett (Gardner et al., 2018).

Det ble ikke funnet noen interaksjon mellom dietten som ble fulgt og den genetiske profilen (P = 0,20), heller ikke mellom dietten og insulinsekresjonen (P = 0,47) (samme kilde).

Et tidligere retrospektivt arbeid hadde sett en forskjell på 6 kg mot 2 kg etter hvordan deltakerne ble matchet mot en genotype. DIETFITS ble utformet for å teste denne hypotesen prospektivt; studien bekreftet den ikke (samme kilde).

De to markørene gjorde det ikke mulig å avgjøre hvilken diett som passet for hvem, bemerker forfatterne (samme kilde).

Etterlevelse over tid

Metaanalysen fra 2014 knytter anbefalingen sin til et enkelt kriterium: foreslå den dietten pasienten klarer å følge (Johnston et al., 2014).

En andre metaanalyse, over 27 studier, tallfester etterlevelsen av vekttapsprogrammer. Gjennomsnittet ligger på 60,5 %, og det synker med varigheten: 69,9 % for programmer under 12 måneder, 53,0 % for dem på ett år og mer (Lemstra et al., Patient Preference and Adherence, 2016).

To virkemidler bedrer disse tallene, med en faktor på 1,65 for oppfølgingen av samlingene, og 1,29 for sosial støtte (samme kilde).

Varigheten forblir det ømme punktet etter at programmene er slutt: en oversiktsartikkel av Hall og Kahan melder at i en metaanalyse av 29 studier kommer mer enn halvparten av det tapte vekten tilbake innen to år, og mer enn 80 % innen fem år (Hall og Kahan, Medical Clinics of North America, 2018).

Fedme og spiseforstyrrelser: den profesjonelle oppfølgingen

Studiene beskrevet her gjaldt voksne uten diabetes (Gardner et al., 2018). Andre situasjoner krever medisinsk oppfølging som disse protokollene ikke dekker.

Fedme klassifiseres av Verdens helseorganisasjon som en kronisk og tilbakevendende sykdom; i 2022 levde 890 millioner voksne med fedme (WHO, 2025).

Hos en person som lever med fedme reduserer et vekttap på 5 % til 10 % risikoen for å utvikle diabetes type 2 (HAS, 2011).

I Frankrike krever Haute Autorité de Santé (HAS) at overvekt og fedme følges opp av fastlegen, i et planlagt forløp (HAS, 2011). Den advarer også mot gjentatte dietter, der vektsvingningene kan være helseskadelige (samme kilde).

Spiseforstyrrelser, anoreksi eller bulimi, hører til helsepersonell som er opplært i disse lidelsene (Assurance Maladie, 2026).

Ingenting i disse resultatene erstatter vurderingen av en individuell situasjon, som tilligger helsepersonell (HAS, 2011; WHO, 2025).